Odyseen er endelig her!

Da var årets mest etterlengtete film endelig her. Hva annet kan jeg si? Christopher Nolan gjorde det igjen. Hvordan kan man tvile på denne mannen? Alt han lager føles som verdens beste film. Før jeg ble skikkelig filmfrelst var Nolan min favorittregissør, fordi Interstellar var favorittfilmen min og jeg hadde sett mange av hans andre filmer som Inception og The Dark Knight og elsket de også. Men selv etter jeg har begynt å se mye film så har han forblitt blant toppen. Uten tvil den beste, mest anerkjente og min favoritt av de moderne regissørene som jobber den dag i dag. Jeg har ventet på The Odyssey i 3 år, siden jeg så Oppenheimer på premieren og elsket den også. The Odyssey skuffet ikke. Dette er årets film!

Som forberedelse til filmen så har jeg de siste par månedene lest både Illiaden og Odyseen. Jeg var derfor godt kjent med kildemateriale da jeg gikk inn i filmen. Det kan ha hjulpet meg med å forstå noen ting, men jeg tror ikke det er en nødvendighet i det hele tatt for å forstå filmen i sin helhet. Christopher Nolan klarer å formidle kjernen av historien bedre enn jeg vil si de fleste andre filmadaptasjoner klarer. Det er endringer, og ting som mangler, men alt i alt vil jeg si det styrker historien for filmformatet. 

Et grandiost, episk eventyr

Dette er første gang Nolan utforsker både fantastiske elementer, men også til min overraskelse, skrekk og bodyhorror. Han lykkes stort i alle områdene. Dette er et mesterverk av sjangerblandinger som vi ikke helt har sett fra Nolan tidligere. Det flyter sammen, og gir mening i konteksten av historien og filmen. Jeg ville ikke hatt det på noen annen måte. 

Den aller beste delen av filmen er det ikke noe spørsmål om engang. Den siste timen er den beste timen film jeg har sett på evigheter. Alt klaffet og fløt sømløst sammen og ledet til en veldig verdig konklusjon. Det føltes ut som jeg levde inne i historien, og var til stede sammen med dem. Noe som forsåvidt er sånn jeg følte det resten av filmen også. Mye takket være kameraarbeidet og produksjonsdesignet, men også takket være skuespillet. Det er ikke et svakt ledd i denne filmen. Alle leverer på toppnivået sitt. Matt Damon i hovedrollen som Odysseus leder filmen knallsterkt. Han viser alt han er i stand til. Anne Hathaway har kanskje noen av filmens beste scener bak «skjermen.» Du vil skjønner hva jeg mener når du har sett filmen. Hun er god. Tom Holland har jeg aldri sett bedre. Det er godt å se ferdighetene hans endelig bli brukt i noe ordentlig og ikke bare Marvel-søl og dårlige franchise filmer. Han er en veldig god skuespiller, som dessverre ikke har vært i så mange gode prosjekter, men gi han et godt manus og en regissør som vet hva han vil ha, og du får en Tom Holland som virkelig viser hva han er i stand til. Samantha Morton som Circe var kanskje høydepunktet skuespillermessig. Hvert eneste sekund hun var på skjermen kommanderte hun og hadde full kontroll på. John Leguizamo var også knallgod og imponerte meg sterkt. 

Om jeg måtte påpekt noe negativt, så er det de første 15-20 minuttene. De føltes hakkete og ujevne, med altfor mye “exposition”. Likevel hjelper disse minuttene seere som ikke er så kjent med eposet å forstå perioden og konteksten filmen ligger i. Men jeg følte bare at disse minuttene var upolert og ikke helt ferdigstilt. Klippingen føltes rar og kontinuiteten var ikke helt på plass. Jeg tenkte “Huff, skal jeg sitte igjennom 3 timer med det her.” Heldigvis så ble det umiddelbart bedre rundt 20 minutter, da filmen virkelig starter. Fra det øyeblikket var det perfekte sekvenser i full hyppighet, satt sammen til en spennende og engasjerende film hele veien. Jeg tok ikke øynene av skjermen en gang. 

Ingen gjør det som Christopher Nolan

Når man snakker om en Nolan film må man jo snakke om de tekniske aspektene ved filmen. Det er spesielt viktig når filmen er den første som noen gang er filmet med kun IMAX kameraer. Nolan og Hoyte Van Hoytema vet hvordan de skal benytte kameraet for å lage gode bilder. Det er ikke et eneste dårlig bilde i hele filmen. Dessverre så fikk ikke jeg sett filmen i IMAX eller noe spesielt filmformat for den grunn. Jeg så den på helt vanlig digital projeksjon. Likevel syntes jeg ikke det ødela noe, til tross for at jeg bare så “halve bildet”. Framingen er fortsatt bedre enn 90% av andre filmer som blir produsert i dag. Det hjelper stort at produksjonsdesignet her er så perfekt som man kan få det. Alt er så stort og grandiost, og det føles ekte ut. I tillegg er det så mange smart triks som blir benyttet her for å unngå så mye dataeffekter som mulig. Store deler av filmen skjedde det ting jeg ikke klarte å forstå hvordan de hadde filmet. De brukte alle triksene i boka, og det lønnet seg. Jeg kommer nok til å ta meg en tur til Oslo og se denne på IMAX. Om det er én film som fortjener den opplevelsen, så er det denne.

Musikken til Ludwig Göransson er også god. Den når ikke helt opp til Oppenheimer scoret hans, men absolutt god musikk. Jeg følte ofte at musikken ble litt anonym og forsvant litt, i motsetning til Oppenheimer, hvor musikken er en stor pådriver for pacingen og historien. Jeg sitter og hører på musikken nå mens jeg skriver, og det skal sies at det er mye bra temaer her. Den har en veldig distinkt identitet, som jeg vil si jeg ikke har hørt i noen annen film. Dette er jo til takk for at de gjenskapte instrumenter fra denne tiden, som egentlig ikke eksisterer lenger, og brukte det som kjerneinstrumentene i scoren. Det er en veldig kul detalj.

Filmopplevelsen var utrolig på alle fronter

Det aller beste med denne filmopplevelsen for meg var ikke filmen engang. Det var at jeg tok med familien min for å se den. Planen var å bare ta med pappa fordi han vet jeg er glad i sånne filmer, men så spurte jeg mamma og søstera mi også i tilfelle de hadde lyst til å være med. Jeg var egentlig sikker på at denne ikke kom til å være noe for dem. Spesielt mamma og søstera mi, siden de har aldri likt denne type filmer. De ser nesten ikke film i det hele tatt. Derfor kom det som et totalt sjokk for meg når filmen er ferdig og mamma sitter der med tårer rennende ned ansiktet og søstera mi snur seg til meg og sier “Det er den beste filmen jeg noen gang har sett!” Det forventet jeg ikke litt engang og det varmet hjertet mitt. Etter filmen så snakket vi så mye om filmen. Jeg har aldri sett familien min så engasjert i en filmsamtale før. Det var gøy å introdusere de til Christopher Nolan med denne på kino. Pappa har sett en del av filmene hans med meg da. Vi så Oppenheimer på kino sammen. Men de to andre hadde ikke verken hørt om han eller visste at han var en så stor greie innen filmverdenen og det var gøy å nerde litt om filmkunst med de. Jeg skal vise søstera mi Interstellar nå, så det blir gøy!

The Odyssey er årets beste film så langt. Til tross for en vanskelig start, så henter den seg inn igjen, og starten blir ikke lenger et problem for meg. Jeg var låst til skjermen fra start til slutt og har ingen flere negative ting å si om filmen. Jeg ble transportert til en annen verden, og det føltes som en ekte film. Den får toppkarakter. Jeg kan ikke gi den noe lavere. Legger den som nummer 3 på Nolan rangeringen min. Interstellar på topp og Oppenheimer på andre. Dette stadiet i Nolans karriere vi er i nå er trolig hans beste og jeg gleder meg allerede til hva mer han kommer til å lage i fremtiden.